Det sies at det var to partier på Eidsvoll i 1814 – selvstendighetspartiet og unionspartiet. Men dette var ikke politiske partier i moderne forstand. «Partiene» på Eidsvoll var to uorganiserte meningsgrupper: De som gikk inn for full selvstendighet for Norge og de som gikk inn for en union med Sverige.
Politiske partier var egentlig et brudd med tidens idealer. Det var et etablert prinsipp i 1814 at man ikke skulle slutte seg til bestemte meningsgrupper, men stå fritt i enhver sak. Ideelt sett skulle alle gjøre nøye overveielser og fatte beslutninger på selvstendig grunnlag. Likevel var det kun et fåtall representanter som fullt og helt levde opp til idealet om full uavhengighet. De andre sluttet seg mer eller mindre konsekvent til de to meningsgruppene.
Selvstendighetspartiet
Selvstendighetspartiet, kalt «danskepartiet» av motstanderne, samlet et flertall på rundt 80 representanter og ble ledet an av Christian Magnus Falsen (bildet). Andre sentrale selvstendighetsmenn var Georg Sverdrup, P. Motzfeldt og Wilhelm Frimann Koren Christie. Selvstendighetspartiet gikk inn for straks å fastslå Norge som et selvstendig land. I tillegg ville det begrense Riksforsamlingens oppgave til kun å omfatte det å utarbeide en grunnlov og velge konge. Selvstendighetspartiet var dominert av embetsmenn som hadde nær tilknytning til Danmark gjennom utdannelse i København og virke i det danske embetsverket. Partiet samlet også flertallet av bøndene i forsamlingen.
Unionspartiet
Unionspartiet i Riksforsamlingen var i mindretall og i opposisjon til flertallet som ønsket full selvstendighet for Norge. Unionspartiet hadde en stabil kjerne på rundt 20 personer. I spissen stod Grev Hermann Wedel Jarlsberg (bildet), Severin Løvenskiold, Nicolai Wergeland, Peder Anker og Jacob Aall. Motstanderne kalte partiet gjerne «svenskepartiet», men faktisk påsto alle unionstilhengere at de ville ha foretrukket full selvstendighet hvis de hadde ansett det for mulig å opprettholde den. Partiet ønsket å tilpasse Grunnloven til en løs union med Sverige fordi de ikke trodde et selvstendig Norge kunne forsvare seg mot et svensk angrep. I tillegg var de forarget over den dansk-norske utenrikspolitikken som hadde rammet handelen med England.