Allerede på slutten av 1800-tallet var Eidsvollsbygningen et sted turister besøkte, og en dag i 1895 var bokhandler Albert J Lange på besøk. Han ble forferdet ”over at se de nøgne Vægge” og tomme værelser. Det var ikke slik besøkende skulle oppleve Eidsvollsbygningen mente han, og han tok initiativ til å opprette "Selskabet til Eidsvoldsbygningens Udstyr". Det var en forening som skulle samle inn møbler og inventar etter Carsten Anker, og restaurere interiørene i bygningen. Formålet var å bringe Eidsvollsbygningen tilbake til den stand den hadde vært i 1814.
Albert J Lange fikk tittelen konservator i ”Selskabet” og ble Statens tilsynsmann (vaktmester) ved Eidsvollsbygningen, og han var sterkt engasjert i restaureringen av bygningen.
Det første rommet de satte i stand var Rikssalen. Den sto ferdig til 17.mai 1896, og forbildet for restaureringen var det store maleriet ”Eidsvold 1814” av Oscar Wergeland. Lange ønsket å dokumentere Eidsvollsbygningens historie for å finne fram til hvordan den hadde vært i Carsten Ankers tid. Han drev med bygningsarkeologi, og undersøkte malingslag og samlet inn tapetrester som han fant i værelsene. Han hadde også samtaler med eldre folk som hadde bodd eller arbeidet i Eidsvollsbygningen tidligere, og som kunne fortelle noe om hvordan værelsene hadde sett ut før. En viktig kilde til informasjon var Wilhelmine Knudsen. Hun hadde bodd i huset fra 183
7-1844, og da var Ankers farger og tapeter fortsatt intakt.
I 1902 var restaureringsarbeidene fullført, og alle rom var malt eller tapetsert. Innsamling av møbler fortsatte framover mot grunnlovsjubileet i 1914. Lange mente at man da kunne oppleve Eidsvollsbygningen slik den hadde vært i 1814. Men det var slett ikke alle som var enige i det. En av de som kritiserte restaureringen, og som mente at det var som å komme inn i en ”nyoppudset Villa” var Harry Fett. Harry Fett var kunsthistoriker og ble seinere riksantikvar. Det var flere forhold som ble kritisert, bl.a. at man hadde sparklet alle flater før man malte. Det var en moderne teknikk tidlig på 1900-tallet, men den hadde vært ukjent 100 år tidligere. Kritikken gikk også på at det man hadde gjort var basert på antagelser, og ikke var skikkelig vitenskapelig begrunnet. Opplevelsen av autentisitet var svekket.