I 1851 mottok Stortinget Eidsvollsbygningen som gave, og bygningen ble et statlig nasjonalmonument. Da sto huset fortsatt med Carsten Ankers farger og tapeter intakt, men etter så mange år begynte det å bli slitt og forfallent. Dessuten blir det fortalt at besøkende tok med seg biter av tapetene som suvenir. Stortinget bevilget derfor 3600 spesidaler i budsjetterminen 1854-1857 til istandsetting og vedlikehold av Eidsvollsbygningen. Mannen som fikk oppdraget med å gjøre i stand Eidsvollsbygningen var stadskonduktør (byarkitekt) i Christiania, Chr. H Grosch.
Den gangen ble det ikke ansett som viktig å ta vare på de originale tapetene til Carsten Anker, og dessuten måtte istandsettingen gjøres så rimelig som mulig. Derfor ble rommene i Eidsvollsbygningen tapetsert med moderne tapeter som var å få kjøpt, og som var ganske rimelige i innkjøp. De veggene som ikke ble tapetsert ble gjerne malt med limfarge i bl.a. lys oker eller lys engelsk rød. Limfarge var billig maling å lage, og jordfargene oker og engelsk rød var de billigste fargepigmentene. Lys oker er en gul farge, mens lys engelsk rød er rosa (det vi gjerne kaller ”gammelrosa”). I flere rom i Eidsvollsbygningen har man nå funnet spor etter rosa farge på veggene, og dette er stort sett den engelsk røde limfargen 1850-tallet.
Rikssalen var det viktigste rommet, og Grosch mente det var viktig at man fikk en opplevelse av salen slik den hadde vært under riksforsamlingen. I 1814 hadde den hatt hvite vegger som var dekorert med granbar. For å få følelsen av granbardekorasjonene ble langveggene trukket med lerret som ble malt grønt, og så ble portretter av Eidsvollsmenn hengt opp på veggene. Men det var ingen benker eller podium slik som i dag.
Det arbeidet Grosch sto for i Eidsvollsbygningen før 50-årsjubileet for Grunnloven i 1864 var en istandsettelse, eller oppussing. Siden det ikke hadde som mål å tilbakeføre eller bevare interiørene slik de hadde vært, var det ikke en restaurering.