(1763-1844)

Het opprinnelig Jean Baptiste-Jules Bernadotte. Født i Sør-Frankrike i en advokatfamilie. Sluttet som ung offiser opp om den franske revolusjon og gjorde hurtig karriere under revolusjons- og napoleonskrigene. Ble marskalk i 1804 og fyrste av Ponte Corvo 1806. Forholdet til Napoleon var imidlertid vanskelig, og 1810 tok han avskjed som offiser. Samme år ble han av Riksdagen valgt til svensk tronfølg
er og adoptert av den barnløse Carl XIII. Ved Carl XIIIs død i 1818 ble Carl Johan svensk-norsk konge.
Fra første stund var Carl Johan den virkelige statsleder i Sverige og ledet landets utenrikspolitikk med myndig hånd. Carl Johans utenrikspolitiske linje var klar: Planene om å gjenerobre Finland - som var gått tapt etter krigen mot Russland 1808-1809 – måtte oppgis, forholdet til Russland bedres, og som erstatning for det tapte Finland burde man få russisk hjelp til å vinne Norge. 1812 sluttet han forbund med Russland og 1813 med England og Preussen. Mot å knytte Sverige til koalisjonen m
ot Napoleon fikk han stormaktenes løfte om Norge. Carl Johan førte selv den allierte nord-arméen i felttoget mot Frankrike 1813-1814. Ved å føre hoveddelen av nord-arméen mot Danmark tvang han i februar 1814 Frederik VI til å avstå Norge til Sverige ( Se Kielfreden). Etter et kort felttog sommeren 1814 tvang han nordmennene til å godta unionen med Sverige.
På tross av konfrontasjoner med Stortinget, særlig i 1821 og 1836, knyttet til kongens krav om absolutt vetorett, rett til å styre ved hjelp av anordninger, rett til å avsette embetsmenn m.m., ble Carl Johan med tiden en avholdt konge i Norge.