Hendelsene 17. mai 1814 i Eidsvollsbygningen er utgangspunktet for all seinere 17.mai-feiring. Men det tenkte naturligvis ingen på den dagen. En spesiell anledning var det likevel for representantene, som kledde seg opp til møtet i Rikssalen – både offiserer og sivile embetsmenn i gallauniform, prestene i kjole og krage, og bønder og kjøpmenn i sitt beste søndagstøy. Så begav de seg til Verket fra de ulike losjiene hos bønder rundt i bygda.
Den store saken 17. mai var kongevalget. Selve Grunnloven var vedtatt i sin endelige form dagen før, den 16., og underskrevet av presidentskapet, selv om dokumentet ble datert den 17. I første paragraf stod det at den nye, selvstendige staten var et monarki, og nå skulle altså denne rollen fylles med en levende person.
Først måtte likevel en del andre saker skuffes unna: Riksforsamlingen vedtok en lang liste med spørsmål som burde behandles på det første Stortinget. En uttalelse om at Norge nå ønsket fred og godt naboskap med Sverige kom også på plass (etter at en avslutningstrussel om krig dersom svenskene avviste tilbudet, ble plukket vekk).
Professor Georg Sverdrup var nå blitt valgt til forsamlingens president, den siste av i alt seks, og ville akkurat åpne avstemningen om kongevalget da en motstander fra unionspartiet, tollprokurør Christopher Frimann Omsen, foreslo å utsette valget – den internasjonale situasjonen var for usikker for øyeblikket, mente han. Dette ble avvist ”med larmende tummel” av flertallet. Hadde vi sagt A, måtte vi si B. Sverdrup appellerte til patriotismen: ”Spanien kjæmpede for sin Uafhengighed og vandt Seier, skulde gamle Norge gjøre mindre, og ikke turde haabe det Samme?” Falsen og flere fulgte på. Da kammerherre Peder Anker som førstemann fra Akerhus skulle framsi sitt votum – sin stemme – gjorde han likevel et siste forsøk på motstand. Peder Anker var grev Wedels svigerfar og unionstilhenger som han:
”Da vi alle ere uvidende om vores nærværende politiske Stilling i Europa, saa troer jeg det rigtigst og forsigtigst ikke at stemme for noget Kongevalg i dette Øjeblik, men derimod anholde hos Prinds Regenten at han, indtil videre, vedbliver Bestyrelsen af Kongeriget Norge efter den af Rigsforsalingen sanctionerede Constitution.”
Straks brøt protestene løs, og det kom til en heftig krangel mellom folk fra de to partiene. Sogneprest Grøgaard, også unionsmann, ropte ut at om han ikke kunne stemme som han ville nå, ”saa er jeg en ufri Mand i det frie norske Folk”. Men motstanderne ropte enda høyere og avgjorde saken med sitt: ”Valget er frit; man kan nævne hvem man vil; men En maa nævnes!”
I virkeligheten var det ikke godt å tenke seg andre forslag enn regenten, prins Christian Frederik, så her endte motstanden. Riksforsamlingen kom til orden igjen og vedtok enstemmig å tilby Christian Frederik den norske tronen. To dager etter tok han imot tilbudet og avla ed for forsamlingen, som Norges første konstitusjonelle konge.
Etter at alles vota (stemmeerklæringer) var lest opp, talte Sverdrup:
Reist er altsaa inden Norges Enemærker Norges gamle Kongestol, som Adelstener og Sverrer beklædte, og hvorfra de med Viisdom og Kraft styrede gamle Norge.
At den Viisdom og Kraft, der prydede Hiine, vort Hedenolds store Konger, ogsaa maae besjele den Fyrste, vi, Norges frie Mænd, overeensstemmende med hele folkets Ønske, af Taknemlighed, og Erkjendtlighed i Dag eenstemmigen have valgt, er et Ønske, som sikkerlig enhver Norges egte Søn med mig nærer._
Gud bevare gamle Norge!
Kapellan Nicolai Wergeland forteller om reaksjonen: ”Forsamlingen reiste sig og gjentog det sidste Ønske, dog uden Hurra og Applaus. Man var dertil for dybt rørt, følelsen for sand hos Enhver, skjønt forskjellig.”
Presidenten, Sverdrup, leste så opp en forhåndsskrevet adresse – et brev – til Christian Frederik om resultatet av kongevalget. Dagen før hadde Sverdrup ligget sjuk til sengs, og prost Frederik Schmidt noterte at ”da Sverdrup var Patient overdrog han mig at smøre noget sammen i den Anledning”. En deputasjon oppsøkte prinsen for å overrekke tilbudet, og fikk straks med seg prinsens skriftlige svar tilbake til forsamlingen – også det forhåndsskrevet: ”Denne Dag er den vigtigste i Norges Aarbøger. Det Værk er fuldendt, som skal grundfæste det norske Folks Held. […]”
Noen felles samling eller feiring var det ikke etter møtet denne første 17. mai – men noen holdt lag ut kvelden, og som vanlig var prost Frederik Schmidt en av dem:
Siden besøgte vi Falsen og Sverdrup. Der fandt vi Hagbart Falsen, Motzfeldt, General-Auditeur Berg og Provst Middelfart ved en Risengrød og et Fad Fisk og efter Maaltidet blev der atter Sang og Klang. Vi kom først hjem Kl. 12 ½.”
Christian Frederik, som nettopp var blitt enstemmig valgt, fikk alvorlige ting å tenke på samme dag, i form av et truende brev fra den svenske feltmarskalken grev Essen. Prinsen forstår mer og mer at Karl Johan ikke har tenkt å gi fra seg sitt norske krigsbytte uten videre, og slett ikke på grunn av en opprørsforsamling på Eidsvoll. Men i dagboka gleder han seg likevel over dagens store begivenhet:
Hvilken krone er blit skjænket bort med egtere følelser og med større tilfredshet – det tør jeg si – av et frit folk som hadde den mest ubegrænsede valgret.”
Kilde:
Eli Fure (1989): Eidsvoll 1814. Hvordan grunnloven ble til. Oslo: Dreyer, ss. 283-308