1940-45 Krigen styrker demokratiet

De tyske okkupasjonsmyndighetene og naziregjeringen satte demokratiet til side i Norge. Denne erfaringen førte til samling om demokratiske grunnverdier.

Den 9. april 1940 ble Norge invadert av Tyskland. Kongen og regjeringen flyktet, og Reichskommisar Joseph Terboven tok regjeringsmakten. All normal politisk virksomhet ble forbudt, inkludert den frie, folkelige organisasjonsvirksomheten og den åpne debatten. Det norske nazistpartiet Nasjonal Samling var det eneste som var tillatt, og i 1942 ble Vidkun Quisling ”ministerpresident”. Motstand kunne føre til fengsel, mishandling og i verste fall til døden. Jødene ble arrestert av norsk politi og sendt til utryddelsesleirer.

Motstandskampen rettet seg først og fremst mot fremmedstyret, men også mot diktatur. Folk kjente på kroppen hva det betydde å miste demokratiet og rettssikkerheten. De opplevde ufrihet i stort og smått. Parolen om ”et fritt Norge” ble desto viktigere fordi også Nasjonal Samling appellerte til norsk nasjonalisme. Med sine radiotaler fra London ble kong Håkon et samlende symbol.

Det nordmenn opplevde under krigen, førte til samling rundt nasjonale og politiske verdier i den første etterkrigstiden. Så godt som hele samfunnet støttet nå parlamentarisme, partimangfold, organisasjonsfrihet og vern om universelle sivile og politiske rettigheter.